Mange av oss, om vi er foreldre, naboer, venner eller jobber med barn og unge, opplever i løpet av livet å bli urolige eller bekymret for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Kanskje har vi registrert at barnet/ungdommen for eksempel:
- strever litt med lesing og skriving
- mistrives på skolen eller i barnehagen
- har vansker med å få seg venner
- vegrer seg for å spise
- gjør seg dårlig forstått
- har et spesielt usunt kosthold
- mobber eller plager andre
- mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder
Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for hvordan de følger opp barnet/ungdommen? Det kan være at de:
- i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
- ikke overholder avtaler
- ofte lukter alkohol
- virker likegyldige til hvordan de fremstår
- oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
Signalene som gjør oss urolige kan være ulike, vage og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre? Svaret på det siste spørsmålet er ja. Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen.
BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen og en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan Signal på mulig manglende trivsel , Bekymringsskala barn og unge og Bekymringsskala foreldre hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever.
NB! Dersom du har mistanke om at barn utsettes for vold, skal du kontakte barnevernstjenesten eller politiet direkte. Mistenker du at et barn/en ungdom utsettes for seksuelle overgrep, skal vi kontakte politiet.
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre at barn og unge blir pårørende på ulike måter. Noen barn/ungdommer opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det finnes mange årsaker til at barn og unge opplever at hverdagen blir vanskelig og at de kan kalles pårørende. Det vanligste er å tenke på barn og unge som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Det er også mange barn og unge i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn og unge er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn/ungdommer opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene har økonomiske vansker. Noen barn/ungdommer opplever å være vitne til vold i familien og noen har en forelder som sitter i fengsel.
De fleste barn og unge som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan komme til uttrykk i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna/ungdommene blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn og unge opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn/en ungdom vil utvikle egne problemer, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn og unge blir utsatt for flere belastninger samtidig, øker sannsynligheten for at de utvikler egne problemer.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn/ungdom er pårørende. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av det:
- Hvilken relasjon har barnet/ungdommen til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet/ungdommen?
- Hvordan er barnet/ungdommen påvirket av det som skjer? Har barnet/ungdommen sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet/ungdommen utsatt for? Har barnet/ungdommen opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet/ungdommen vist reaksjoner du trur handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet/ungdommen selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet/ungdommen.
Les mer om barn som pårørende på:
https://helsenorge.no/psykisk-helse/barn-og-unges-psykiske-helse/nar-barn-blir-parorende