Mange av oss, om vi er foreldre, naboer, venner eller jobber med barn og unge, opplever i løpet av livet å bli urolige eller bekymret for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Kanskje har vi registrert at barnet/ungdommen for eksempel:
- strever litt med lesing og skriving
- mistrives på skolen eller i barnehagen
- har vansker med å få seg venner
- vegrer seg for å spise
- gjør seg dårlig forstått
- har et spesielt usunt kosthold
- mobber eller plager andre
- mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder
Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for hvordan de følger opp barnet/ungdommen? Det kan være at de:
- i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
- ikke overholder avtaler
- ofte lukter alkohol
- virker likegyldige til hvordan de fremstår
- oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
Signalene som gjør oss urolige kan være ulike, vage og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre? Svaret på det siste spørsmålet er ja. Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen.
BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen og en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan Signal på mulig manglende trivsel , Bekymringsskala barn og unge og Bekymringsskala foreldre hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever.
NB! Dersom du har mistanke om at barn utsettes for vold, skal du kontakte barnevernstjenesten eller politiet direkte. Mistenker du at et barn/en ungdom utsettes for seksuelle overgrep, skal vi kontakte politiet.
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre at barn og unge blir pårørende på ulike måter. Noen barn/ungdommer opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det finnes mange årsaker til at barn og unge opplever at hverdagen blir vanskelig og at de kan kalles pårørende. Det vanligste er å tenke på barn og unge som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Det er også mange barn og unge i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn og unge er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn/ungdommer opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene har økonomiske vansker. Noen barn/ungdommer opplever å være vitne til vold i familien og noen har en forelder som sitter i fengsel.
De fleste barn og unge som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan komme til uttrykk i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna/ungdommene blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn og unge opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn/en ungdom vil utvikle egne problemer, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn og unge blir utsatt for flere belastninger samtidig, øker sannsynligheten for at de utvikler egne problemer.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn/ungdom er pårørende. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av det:
- Hvilken relasjon har barnet/ungdommen til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet/ungdommen?
- Hvordan er barnet/ungdommen påvirket av det som skjer? Har barnet/ungdommen sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet/ungdommen utsatt for? Har barnet/ungdommen opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet/ungdommen vist reaksjoner du trur handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet/ungdommen selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet/ungdommen.
Les mer om barn som pårørende på:
https://helsenorge.no/psykisk-helse/barn-og-unges-psykiske-helse/nar-barn-blir-parorende
Foreldre, enten de bor sammen eller hver for seg, skal kommunisere og samarbeide om oppdragelse og dagligliv for å sikre det beste for barnet sitt. Foreldre skal samarbeide om praktiske ting som skole, barnehage og fritidsaktiviteter, og om å støtte barnet i sin utvikling. Hvis man ikke bor sammen, trenger man også å samarbeide om å avtale bosted og samvær og sikre god kommunikasjon med hverandre om barnets behov og utvikling. God kommunikasjon mellom foreldre er viktig for å unngå konflikter og sikre at barnet får en trygg og stabil hverdag.
Et godt foreldresamarbeid er viktig for barnets trivsel og utvikling. Forskning fra Folkehelseinstituttet (FHI) viser at det viktigste for barnets trivsel er kvaliteten på relasjonen til foreldrene og at man har et lavt konfliktnivå. Dette viser seg å ha større betydning enn selve bostedsordningen. FHI fant gjennom forskningen ut at høy grad av konflikt mellom foreldrene har en negativ innvirkning på barnas psykiske helse. Konflikter kan føre til økt stress, angst og usikkerhet hos barna.
Foreldrekonflikt
Langvarige foreldrekonflikter kan få betydelige konsekvenser for barn, både på kort og lang sikt. I verste fall kan barnet få skjevutvikling og psykiske problemer som depresjon og angst. De kan utvikle usikkerhet i forholdet til omsorgsgiverne sine, noe som kan påvirke deres evne til å danne sunne relasjoner senere i livet. Også barnas konsentrasjonsevne kan påvirkes, og konflikten kan gå ut over deres skolefaglige utvikling.
Det er viktig at foreldrene er bevisste på hvordan konflikter kan påvirke barna og søker hjelp for å håndtere uenigheter seg imellom på en måte som beskytter barnas trivsel og utvikling.
Her kan du få hjelp:
Familievernkontoret kan være en nyttig ressurs for foreldre som opplever konflikter. De tilbyr gratis rådgivning og veiledning til familier som står i vanskelige situasjoner. Foreldre kan få hjelp til å forbedre samarbeidet og lage bostedsavtaler til det beste for barna dersom de flytter fra hverandre. Familievernkontoret tilbyr også samtaler med barn for å høre hva de er opptatt av i saker som berører dem. Tjenesten er tilgjengelig for alle, og man trenger ikke henvisning for å bestille time. Familievernkontoret er bemannet med psykologer og fagpersoner med helse- og sosialfaglig bakgrunn, med spesialisering i familieterapi.
Familie- og ungdomsteam er ett av tjenestetilbudene i Barne- og familietjenesten i Namsos kommune. Her arbeider familieterapeut, familieveileder og psykologspesialist med blant annet å gi støtte og veiledning i foreldrerollen og hjelp til å løse opp i fastlåste samspillsmønster.
Nav kan også være en god samarbeidspartner for å avklare de økonomiske rammene og dermed løse opp i en av faktorene som kan skape konflikt.
Mer informasjon om de ulike tjenestene og hvordan du kan kontakte dem, finner du i tjenesteoversikten vår.
Støtte og hjelp i hverdagen
Alle som jobber i barnehage og skole møter noen ganger barn og unge med foreldre som har utfordringer i samarbeidet seg imellom. I Namsos kommune ønsker vi at ansatte skal ha tilstrekkelig kunnskap og trygghet til å snakke med barn og foreldre om dette teamet, og at de skal ha god kjennskap til hvilke andre tjenester som kan hjelpe til med det som oppleves utfordrende i hverdagen. BTI-veilederen vår har flere nyttige verktøy for både ansatte og for foreldrene selv. Det finnes også mange gode nettsider med blant annet informasjon og veiledning knyttet til barns rettigheter og foreldresamarbeid. Her følger noen av dem:
- Bufdir – Om foreldrerollen
- Bufdir – Foreldrehverdag
- jegvet.no
- snakkemedbarn.no – Øv deg på samtaler med barn og unge
- Forberedelse og gjennomføring av den vanskelige samtalen
Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme ble lansert i 2014 og revidert i 2020. Planen favner mange sektorer og tjenester, og den har et særlig fokus på forebygging. Innsatsen retter seg mot alle former for ekstremisme. Samarbeid på tvers av fagområder og samfunnssektorer er en nøkkelfaktor for å lykkes med arbeidet. Dette gjelder både på nasjonalt og lokalt plan. Mye av det forebyggende arbeidet gjøres lokalt. Det har derfor vært sentralt å løfte frem kommunenes rolle og ansvar på feltet. Et grunnleggende prinsipp har vært å benytte eksisterende strukturer for samarbeid og oppgaveløsning, fremfor å etablere nye.
Namsos kommune har gjennom samarbeid med lokalt politi utarbeidet denne veilederen. Veilederen er ment å gi kunnskap om hvordan vi kan forebygge, oppdage og følge opp voldelig ekstremisme. Den er særlig tiltenkt ansatte i offentlige tjenester, private og offentlige arbeidsgivere og ledere i frivillige lag og organisasjoner, men er også relevant for innbyggerne ellers.
Noen sentrale definisjoner:
- Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, religiøse og/eller ideologiske mål.
- Radikaliseringsprosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier. Hvor lang tid en radikaliseringsprosess tar, varierer fra person til person. Det er ikke gitt at alle som er i en slik prosess blir voldelige ekstremister.
- Med voldelig ekstremisme menes aktiviteten til personer som er villige til å bruke vold for å nå slike mål.
- Hatkriminalitet er en straffbar handling som helt eller delvis er motivert av, eller som har bakgrunn i, hat eller negative holdninger til religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, seksuell orientering, kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet eller nedsatt funksjonsevne.
- Nettekstremisme er radikalisering og voldelig ekstremisme på internett. Denne formen for ekstremisme består i å fremme ekstreme ideologier og utringer på internett, som kan rammes av Straffeloven. Det er forskjell på hatefulle ytringer og hatkriminalitet, men av og til sammenfaller disse, for eksempel der meningsytringer kombineres med trusler.
- Høyreekstremisme er en ideologi som ønsker at folk og stat skal være ett, hvor fremmede truer fellesskapet. De er åpent anti-demokratiske og aksepterer vold som et viktig virkemiddel.
- Terror er den ytterste konsekvensen av radikalisering og voldelig ekstremisme.
- Avradikalisering er en prosess som kan føre til at en person i mindre grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske/ideologiske/religiøse mål.
Hva gjør jeg hvis jeg er bekymret?
Avvergingsplikten omtalt i Straffeloven § 196 gjelder oss alle. Vi har alle et ansvar for å bidra til at kriminelle handlinger blir stoppet ved å melde fra til politiet om kjennskap til at et lovbrudd helt sikkert eller mest sannsynlig vil bli begått. Denne plikten gjelder uavhengig av taushetsplikt i enkelte tilfeller, som for eksempel terrorhandlinger, ulovlig militær virksomhet og grove voldssaker.
Følg BTI-veilederens nivå 0 ved bekymring
- Det er alltid ønskelig å løse bekymringer på et lavest mulig nivå dersom dette er mulig. Definer bekymringen. Kartlegg mulige bekymringstegn ved bruk av verktøyene “Bekymringsfulle tegn på radikalisering” og “Risiko- og beskyttelsesfaktorer – radikalisering”.
- Del bekymringen med lederen din
- Del bekymringen med foresatte/barnet/ungdommen
- Drøft bekymringen med forebyggende koordinator i kommunen. Du kan drøfte anonymt.
- Du kan også drøfte bekymringen anonymt med politiet for å få veiledning på hvordan du kan gå fram videre i saken
- Dersom bekymringen er av akutt karakter, skal du kontakte politiet direkte. Ved akutt fare for vold, ring 112.
- Ved avklart bekymring eller etter en drøfting med forebyggende koordinator og/eller politi skal du vurdere å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten hvis personen er under 18 år eller er foreldre.
Hva gjør forebyggende koordinator?
- Er en drøftingspartner dersom du er usikker på hvilket nivå av alvorlighet saken hører hjemme på.
- Setter deg i kontakt med rette vedkommende hos politiet. Det er også mulighet for å melde anonymt til politiet.
- Legger til rette for veiledning fra Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) ved behov.
- Følger opp saken i samarbeid med deg og politiet, eller bidrar med å koble på andre kommunale hjelpetjenester der dette vurderes hensiktsmessig.
Hva gjør politiet?
- Gjennomfører en kartleggingssamtale med deg for å få bedre oversikt over innholdet i bekymringen
- Vurderer risiko
- Kan gjennomføre en bekymringssamtale med barnet/ungdommen/foresatte om dette vurderes hensiktsmessig/nødvendig
- Kobler på sin radikaliseringskoordinator ved behov
- Alvorlige bekymringer meldes videre fra lokalt politi til PST
Veilederen er utarbeidet av forebyggende koordinator og politikontakt og vedtatt i politiråd 02.06.2025.