Bedre Tverrfaglig Innsats, BTI-modellen, er en samhandlingsmodell som beskriver den sammenhengende innsatsen i og mellom tjenester rettet mot gravide, barn, unge og familier som det er knyttet en bekymring til. BTI-modellen skal bidra til tidlig innsats, samordnede tjenester og foreldreinvolvering.
Tidlig innsats handler om å forebygge mer og å avdekke vansker tidligere, hos både barn, unge og familier som vi kjenner en bekymring for. Tidlig innsats kan både handle om å oppdage vansker i tidlig alder, og å oppdage vansker tidlig når de oppstår. Det kan være forhold i hjemmet, egenskaper ved barnet/ungdommen/familien, eller miljøet i barnehagen/skolen eller på fritiden som skaper utfordringer. Hjemmet, helsestasjonen, barnehagen, skolen og andre som er tett på barn og familier har en sentral rolle både i å oppdage vansker og å følge dem opp. Hjelpetiltakene som blir iverksatt har fokus på å styrke beskyttende faktorer og redusere risikofaktorer rundt barnet/ungdommen/familien.
Samordnede tjenester handler om å bedre samarbeidet og ikke minst framdriften når kommunale basistjenester (f.eks. helsestasjon, skole, barnehage) og hjelpetjenester (f.eks. helsetjeneste, PPT, barnevern) i fellesskap skal hjelpe barn/ungdom/familier gjennom vansker. Med en klar struktur bidrar BTI-modellen til styrket samhandling mellom tjenester, slik at de jobber målrettet, effektivt og helhetlig, og uten at det oppstår avbrudd i oppfølgingen.
Foreldreinvolvering handler om at BTI-modellen er basert på at foreldre/foresatte i utgangspunktet alltid skal være en del av løsningen på et problem. Det blir derfor lagt stor vekt på at de kommunale virksomhetene/tjenestene skal samhandle med foreldrene, og at foreldrene skal involveres på et tidlig tidspunkt etter at bekymringen for barnet/ungdommen har oppstått. Foreldreinvolvering innebærer også at foreldre på eget initiativ kan involvere kommunale virksomheter/tjenester dersom de er bekymret for egne eller andres barn. Involveringen av foreldre har både en etisk og faglig begrunnelse. Den etiske dreier seg om å respektere det overordnede ansvaret foreldrene eller andre foresatte har for egne barn. Det faglige dreier seg om at foreldrene ofte er en avgjørende aktør, og hjemmet en viktig arena, i det forebyggende arbeidet med barn og unge. I kommunikasjonen mellom kommunale tjenester og familien, tilbyr kommunen bruk av en elektronisk stafettlogg som et viktig samhandlingsverktøy.
BTI består av en grunnmodell med tilhørende handlingsveileder og verktøy som supplerer de ansattes kompetanse.
Grunnmodellen i BTI beskriver hvordan samhandlingen kan legges til rette på fire forskjellige nivåer, avhengig av av utfordringer og antall aktører som skal involveres:
Nivå 0: Her avklarer vi om det er grunnlag for bekymringen
Nivå 1: Beskriver tiltak innenfor hver enkelt tjeneste
Nivå 2: Beskriver et enkelt tverrfaglig samarbeid mellom familien og minst to tjenester
Nivå 3: Beskriver et mer omfattende tverrfaglig samarbeid mellom familien og flere tjenester.
Nivåene og tjenestene i grunnmodellen blir bundet sammen gjennom at en aktør, stafettholderen, har ansvar for å koordinere den tverrfaglige samhandlingen. Samhandlingen dokumenteres i en elektronisk stafettlogg.
Handlingsveilederen (BTI-veilederen) er selve oppskriften på hvordan vi skal gå fram i konkrete tilfeller der vi er bekymret for barn/ungdommer/familier. Veilederen beskriver strukturene og prosessene vi skal benytte oss av i arbeidet med barn og unge, både innenfor hver enkelt tjeneste og mellom tjenestene.
Verktøyene er de konkrete hjelpemidlene vi kan og bør benytte i det daglige arbeidet. Verktøyene inkluderer spesifikke metoder eller rutiner som støtter handlingene i BTI-prosessen, helt fra fasen der vi oppdager og vurderer en bekymring og videre gjennom fasene med å avgjøre, iverksette og evaluere hjelpetiltak.
Kompetansen En forutsetning for at vi kan bruke BTI-modellen, er at medarbeiderne i kommunen har kompetanse. Vi snakker da om to typer kompetanse:
- Kompetanse til å forstå og bruke samarbeidsstrukturene i BTI-modellen.
- Kompetanse til å utføre oppgavene som ligger innenfor de ulike prosessene i modellen. Dette innebærer at vi må ha evne til å oppdage barn/unge/familier som kan ha behov for ekstra tiltak, til å samtale med barn/unge og foresatte, og vi må kunne nyttiggjøre oss av hjelpetiltak og andre hjelpetjenester der dette er nødvendig.